«Playing with Parkinson’s - en terapeutisk konsertopplevelse»

Publikum inviteres med på en oppdagelsesreise inn i ulike klassiske musikkstykker, samtidig som pianisten formidler en leken tilnærming til både musikken og diagnosen.

Bakgrunn
Diagnosen kom ikke egentlig som en overraskelse. I 2021 måtte jeg avbryte innspillingen av mitt andre soloalbum «Identities» på Lawo Classics da jeg merket at jeg ikke klarte å få fingrene på høyrehånden med meg på samme måte som før. Jeg hadde hatt sterke og langvarige svimmelhetsanfall og trodde det hang sammen med dette. Det skulle likevel gå tre år før jeg fikk diagnosen Parkinson. Albumet ble derfor gitt ut digitalt, men kun med halvparten av musikken som var planlagt.

Det er mange sykdommer man kan ha og likevel kunne spille piano. Men Parkinsons er kanskje det verste en pianist kan få, for denne nevrologiske sykdommen angriper finmotorikken som er helt nødvendig for en pianist. Etter hvert gikk jeg over til å bare spille langsomme musikkstykker, men til slutt gav jeg opp og slutte helt å spille konserter. Balansen min ble også dårligere og dårligere og jeg subbet og falt fremover når jeg gikk. Dette gjorde også at jeg til slutt gav opp dansen. Da min far døde i april 2023 var bunnen nådd. Hvem var jeg når jeg verken kunne spille, danse argentinsk tango eller hadde min kjære far å lene meg til? Jeg opplevde at kroppen sviktet og depresjonen tok etter hvert overhånd. Til slutt bad jeg fastlegen om hjelp og kom heldigvis raskt til på Hauglandsenteret i Fjaler i juni 2023. Der fikk jeg den hjelpen jeg trengte og begynte på den lange veien oppover med målrettet trening og bevisst kosthold. Takket vært tett oppfølging fra lege og fysioterapeut, revurderte de symptomene mine og henviste meg til nevrolog. I januar 2024 kom altså brevet i postkassen som konstaterte at jeg hadde Parkinsons.

Allerede før jeg fikk diagnosen, begynte jeg å erfare hvilken sterk effekt musikk hadde på min egen helse: Å gå med tangomusikk på øret over Torgalmenningen, gjorde stegene mine lengre, mer flytende og rytmisk. Å lytte til Mozart kunne organisere hodet og gjorde det lettere å planlegge praktiske og faglige gjøremål. Musikken ble etter hvert mer og mer terapeutisk for meg. Jeg kunne ha mye symptomer som stivhet og trøtthet. Så kunne jeg sette meg til pianoet, begynne å spille og oppdaget at hele systemet lettet. Eller jeg kunne danse tango og bli helt symptomfri for en liten stund. Jeg merket også hvordan musikk kunne gi ny livsglede dersom jeg lot den fylle meg fullt og helt. Jeg begynte å eksperimentere med å endre bevegelsesmønsteret over tangentene. Jeg lot bevegelsene bli større og tydeligere. Ble jeg stiv kunne jeg bare bruke mer tid i svingene på vanskelige passasjer. Det ble faktisk fint! Det ble mer rom for å lytte til detaljer og jeg opplevde at det trådte frem en ny tilstedeværelse i det musikalske utrykket. Jeg fant de pustepausene jeg trengte i musikken. Det ble ikke kvantitet det handlet om nå, men kvalitet. Ikke minst hadde jeg funnet en mer leken tilnærming til musikken.

Hvis jeg har en utløpsdato som pianist, så vil jeg spille så mye som mulig mens jeg fremdeles kan. Jeg må gi meg i kast med nye musikkverk før det er for sent og jeg ønsker at publikum skal være med på denne reisen. Jeg tror nemlig at koblingen mellom min historie og min musikalske innsikt og kompetanse kan være nyttig for andre mennesker å ta del i. Da jeg stod overfor valget om å gi opp eller å kjempe meg opp igjen, fikk meg en viktig innsikt: Ingen andre kan ta dette valget enn meg: «Lev eller gi opp».

Jeg har derfor utviklet en konsertform med en hånd i det utøvende og den andre i det terapeutiske: «Playing with Parkinson’s - en terapeutisk konsertopplevelse» Som dobbeltbetydningen tittelen antyder, inviteres publikum med på en oppdagelsesreise inn i ulike musikkstykker, samtidig som jeg formidler en leken tilnærming til både musikken og diagnosen.

Parkinsons sykdom gir både motoriske og kognitive utfordringer og medisinene som brukes kan til en viss grad hjelpe på disse. Men de psykiske utfordringene ved denne sykdommen kan ofte være like tunge. Hjernecellenes dårlige produksjon av dopamin kan gi depresjon, angst og apati. Derfor blir det å ha noe meningsfullt i livet viktigere enn noen gang. Det er derfor et tydelig behov i samfunnet for andre måter å behandle slike nevrologiske sykdommer enn kun med medisiner. Her står musikk i en særklasse.

Selv opplever jeg daglig hvilken sterk livskraft og livslyst min kjærlighet til klassiske musikkverk gir. Kanskje nettopp fordi mye av denne musikken ikke umiddelbart er tilgjengelig ved førstegangs lytting, så vekker den denne brennende lysten til å lytte og utforske – igjen og igjen. Det å tre inn musikken er også å ta del i noe som er større enn en selv og får diagnosen til å krympe. Det er mitt mål at min historie kan gi alle mennesker, både med og uten Parkinsons, inspirasjon til å bruke musikk aktivt i alle faser av livet.

Varighet 1 time
post@lyttelos.no